Hannah Monyer forklarer: Hvorfor minner er mer enn fakta!

Hannah Monyer forklarer: Hvorfor minner er mer enn fakta!

Heidelberg, Deutschland - Hvor mange ganger har vi hatt en følelse av at minner som flyktige sommerfugler flyr gjennom hodet vårt? Den anerkjente neurobiologen hannah monyer the lightt with huchty, the worly worly with lighth lighthnus th hemmeny, whan-hallen med lighthy-minnet med hukten. minne. I et intervju med FAZ -magasinet snakker hun om de fascinerende mekanismene i vårt minne og viktigheten av Marcel Prousts litterære verk for nevrovitenskapene.

Allerede i barndommen visste Monyer at smerte var et signal som kan forstås. Drømmen hennes om å bli lege førte henne til Heidelberg i en alder av 17 år, hvor hun fanget opp sin abitur og til slutt studerte medisin. Karrieren hennes som forsker brakte henne også til et forskningsopphold i Stanford og til å jobbe innen barnepsykiatri og nevropediatri. Siden 1999 har hun ledet klinisk nevrobiologi ved Heidelberg University Clinic, og i denne rollen har det forpliktet seg til å forske på minnefunksjonene.

Prousts innflytelse på minneforskning

Monyer understreker at Proust sitt arbeid "Looking For the Lost Time" spiller en nøkkelrolle i minneforskningen. Proust beskriver prosessen med hukommelse som en kjedereaksjon som ikke utløses av målrettet innsats, men ofte ufrivillig. Et kjent eksempel er scenen med Madeleine, hvis smak vekker minner fra barndommen som fortelleren vurderte tapt. Dette viser at emosjonelle reaksjoner er nært knyttet til minnet - en kunnskap som ofte blir tatt opp av moderne nevrovitenskap.

Studier viser at minner ikke er stive. I følge en undersøkelse av ncbi skiller forskere mellom frivillig minne der bevisst innsats gjøres, og ufrivillig minne som fungerer uten aktiv søk. Dette knytter seg til Proust sitt arbeid, som innså at sansebevis er avgjørende for selvbiografiske minner.

Mekanismene for å glemme

Minnet vårt er avhengig av en konstant bevegelse mellom å holde på og glemme. Som scinexx , er minner kontinuerlig bygget opp og gradvis eliminerer over tid. Informasjon som vi ofte bruker, for eksempel pinnen til bankkortet vårt, styrker forbindelsene mellom nervecellene våre, mens det sjelden trengs informasjon blir svakere. Hjernestrukturer tilpasser seg fleksibelt, noe som betyr at vi bærer evnen til å endre i oss.

Monyer forklarer at rolig og inaktivitet er sentrale komponenter i læringsprosessen. Akkurat i disse øyeblikkene konsoliderer minnet informasjonen. Denne vurderingen har langt gjennomgående konsekvenser for pedagogikk. Læring skal skape rom for det ubevisste og assosiative, fordi tillit til hukommelse spiller en avgjørende rolle - uten å overvelde det.

Utrolig hvor komplekst og delikat minnet vårt fungerer, ikke sant? Og mens vi streber etter å holde trådene i minnene våre sammen, kan vi lære mer om skjønnheten og skjørheten i hukommelsen takket være forskningen fra Proust og moderne nevrobiologer som Monyer. I hver av oss resonerer vår egen Proust som minner oss om de små skattene i livet vårt.