Hannah Monyer forklarer: Hvorfor minner er mer enn fakta!

Hannah Monyer forklarer: Hvorfor minner er mer enn fakta!

Hvor ofte har vi hatt følelsen av at minner flyr gjennom hodet vårt som flyktige sommerfugler? Den anerkjente nevrobiologen Hannah Monyer, som ble født i Großlasseln, Romania i 1957, har behandlet intensivt temaet hukommelse og hukommelse. I et intervju med magasinet FAZ forteller hun om de fascinerende mekanismene i vår hukommelse og betydningen av Marcel Prousts litterære verk for nevrovitenskap.

Selv i barndommen visste Monyer at smerte var et signal som kunne forstås. Drømmen om å bli lege tok henne til Heidelberg i en alder av 17, hvor hun fullførte videregående diplom og til slutt studerte medisin. Karrieren hennes som vitenskapsmann tok henne også til et stipendiat ved Stanford og arbeidet innen barnepsykiatri og pediatrisk nevrologi. Hun har vært leder for klinisk nevrobiologi ved Heidelberg Universitetssykehus siden 1999, og i denne rollen har hun dedikert seg til å forske på hukommelsesfunksjoner.

Prousts innflytelse på hukommelsesforskning

Monyer understreker at Prousts verk «In Search of Lost Time» spiller en nøkkelrolle i minneforskningen. Proust beskriver minneprosessen som en kjedereaksjon som ikke utløses av målrettet innsats, men ofte ufrivillig. Et kjent eksempel er scenen med Madeleine, hvis smak bringer tilbake minner fra barndommen som fortelleren trodde var tapt. Dette viser at emosjonelle reaksjoner er nært knyttet til hukommelsen – et funn som lett tas opp av moderne nevrovitenskap.

Studier viser at minner ikke er stive. Ifølge en etterforskning NCBI Forskere skiller mellom frivillig hukommelse, der det gjøres bevisste forsøk på å huske, og ufrivillig hukommelse, som fungerer uten aktivt søk. Dette henger sammen med arbeidet til Proust, som erkjente at sensoriske signaler er avgjørende for selvbiografiske minner.

Mekanismene for å glemme

Vår hukommelse er avhengig av en konstant bevegelse mellom å beholde og å glemme. Hvordan Scinexx beskriver, minner bygges kontinuerlig og blekner gradvis over tid. Informasjon som vi bruker ofte, som PIN-koden på bankkortet vårt, styrker forbindelsene mellom nervecellene våre, mens sjelden brukt informasjon blir svakere. Hjernestrukturer tilpasser seg fleksibelt, noe som betyr at vi har evnen til å endre oss.

Monyer forklarer at hvile og inaktivitet er sentrale komponenter i læringsprosessen. Det er nettopp i disse øyeblikkene at minnet konsoliderer sin informasjon. Dette hensynet har vidtrekkende konsekvenser for pedagogikken. Læring skal skape rom for det ubevisste og assosiative, fordi tillit til hukommelsen spiller en avgjørende rolle – uten å overvelde den.

Det er utrolig hvor komplekst og delikat minnet vårt fungerer, er det ikke? Og mens vi sliter med å holde trådene i minnene våre sammen, kan vi lære mer om skjønnheten og skjørheten i minnet takket være forskningen til Proust og moderne nevrobiologer som Monyer. Hver av oss har vår egen Proust som minner oss om de små skjulte skattene på vår livs reise.